Det handler om muskelen som slår.
Hjertet som er livsbetingelsen for alle nålevende mennesker og dyr.
Å være eller ikke være, det er spørsmålet. Så adresserte salige Shakespeare det, universelt om livsbetingelsen. Enkelt og greit... om en bare er en vanlig dødelig i alle fall. Kunstnere av alle slag har mer sjanse for å leve videre post mortem. Det vil si kunsten de ga de levende menneskene i verden. Musikk har den kraften, litteraturen eier den, likeså malerkunst, skulpturkunst, glassblåsing og så videre. Feltene er mange. Ta vulkanøya Lanzarote som eksempel.Der er store deler av arkitekturen preget av en arkitekts ideer og arbeid. Hjertet hans slo for disse ideene helt til den dagen han ble drept i trafikkulykke. Døden kom til ham, hjertet slutte slå, men samfunnet lever videre med merker av hans hjerteslag.
For oss vanlig dødelige betyr hjerteslagene våre mest for de aller nærmeste i familien. Den dagen hjertet slutter slå er det de som skal savne og sørge. Så lenge de er eksisterer vi i noens minne. Siden er alt vind og støv. Det er sånn det er og alt i alt handler det om å leve mens en kan.
Jo her ble det språkblomster og enkelheter, men kanskje er det det som alltid er i bunnen av et menneskes hjerteslag ...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar