KAFEEN, NOTATBOKA OG SMILET.

Noen ganger sitter jeg på en eller annen kafe med notatboka foran meg . Det hender jeg skriver ren dagbok. Eller som i dag slår jeg opp begreper og ord jeg ikke helt husker definisjonene på. Finner ut hva andre skriver sånn rent presist. Sånn at jeg forstår budskapet bedre, og samtidig får jeg høvlet meg selv litt i kantene. Jeg elsker å lese, og kan bli sittende uten å merke timene. Også på kafe. Noen ganger er den svake støyen bare der som usynlige ytre vegger rundt meg. Det hender jeg trenger bevegelsen i dem for å kunne forsvinne inn i mitt eget. Andre ganger må jeg være i min egen lille krok, og selv regn på taket synes distraherende. Atter andre ganger sitter jeg på kafe og stirrer i femte veggen, inn i det uendelige og bare er. Er jeg ved havet kan det fungere som meditasjon og sjelefred. Sitter jeg i en mer travel storby som Bangkok eller Athen er det intensiteten som gleder meg.
Jeg har vært på alskens kafeer så lenge jeg kan huske, og jeg elsker det.

Men altså, der satt jeg, og jeg leste den ene definisjonen etter den andre.
Innimellom observerte jeg litt. Noen ansikter har jeg sett mange ganger og de har sett meg med kaffekoppen og boka. Jeg kjenner dem ikke, men kjenner igjen. Andre bare kommer og går, jeg registrerer ansiktene, men de blir borte for meg. Jeg fatter egentlig ikke at det er så mange fremmede mennesker i denne lille storbyen. For det er det, selv om Kristiansand langt fra er noe metropol.Vi er alvorlige og private i Norge. Det passer seg ikke å stoppe noen og bare slå av en prat. Fremmede snakker man enklest med på reise. Et underlig paradoks, men det er. Kanskje jeg mer skulle late som jeg var turist i egen by, smile mer, løfte blikket mer. Se hva som da skjedde... Det kan jo være et lite prosjekt framover.

Men altså, så har jeg opplevd unntak uten å drive med noe prosjekt.

Jeg satt en gang for lenge siden på en bar i Sandnessjøen da en mann plumpet ned på en stol ved bordet mitt og sa: " Her sitter du igjen. Jeg har tenkt jeg skulle snakket med deg for lenge siden". Vi snakket og snakket. Ble venner for en kort periode i livet. Jeg var heldig og fikk se ei fantastisk lita øy hvor denne mannen hadde slått seg ned. Kan ennå se for meg ei natt med middnattsol og fest til langt utpå morgensiden. Husker slagverket i den ombygde loven. Et skikkelig sted på ytre Helgeland. Denne kameraten er blitt borte. Jeg vet ikke om han er der mer, eller lever mer. Men, det hender at jeg tenker på ham, og håper alt går vel og bra. Vi ble ikke uvenner eller slikt, men jeg flyttet fra stedet og da mistet vi kontakten relativt fort. Norge er fortsatt et langt land, selv om vi har fjesbok og annet. Jeg innbiller meg vi vekslet noen brev på den gammeldagse måten, men så tar livet en og siden blir det som var et minne.

Altså:

I dag satt jeg ei stund på kafe før jeg begynte pakke sammen. Tenkte jeg måtte komme meg hjem, og få ned noen av tankene. Jeg holder på med en annen tekst som krever mye av meg. Den hadde jeg i tankene da jeg reiste meg. Akkurat da var det han smilte til meg, et åpent ,vennlig og inkluderende smil. Han var en fremmed med mørkt langt hår, velstelt sort skjedd, skulderveske i lær. Et menneske jeg kunne sagt hei til i for eksempel Hellas. Kanskje var han fra syd i EU siden all hårvekst var mørk. Jeg vet ikke om jeg synes han var vakker, men jeg la merke til ham. Han så meg først og smilte.
 Jeg smilte tilbake og gikk. 

På bussen hjem tenkte jeg på hvor hyggelig det er med smil, også fra fremmede.

Dette jeg ser deg. Forresten så smiler jeg ganske ofte til både fremmede jeg også, både kvinner og menn. Ofte får jeg et tilbake, og inni meg kjennes det godt.

Akkurat nå tenker jeg:

Jeg må gjøre det oftere når jeg er ute og går. 

Smile, vise at jeg faktisk ser mennesker jeg møter for jeg gjør jo det.

Synnøve Sætrum