DØDSANNONSER

Her har jeg fotografert løvetann. Det er vår og fortsatt iskaldt. Jeg plukker ikke bladene og tilbereder dem slik grekerne gjør. Gleder meg bare til jeg skal få Horta neste gang.I dag har jeg  innimellom grunnet noe overfladisk rundt dødsannonser.Jeg verker i høyre fot. Fibromyalgien knurrer at jeg skal bli liggende og forbanne lyset mer enn jeg har sloss med mørket hele vinteren. Forsøker skru meg til slik at jeg ikke kan skrive, reflektere eller gjøre noe som helst egentlig. Bare å kapitulere for å trekke ned den sorte rullegardina og sove videre blir ikke aktuelt denne dagen. Nei: Utmattet flekker jeg tenner tilbake til hele smertefoten, bestemmer meg for at denne ettermiddagen  står for mitt og vil plukke en epistel (aktig) sak ut av mitt indre. En liten inspirasjon, eller en for meg utviklende tanke. Fortsett om du vil, la bli om du ikke orker et ord til fra meg. Helt greit for meg som fremst og først bare skriver. I alle fall akkurat nå, men jeg skal ikke påstå det er meg knekkende likegyldig om noen liker det og synes jeg har noe brukbart å si. Jeg liker det.

Epistelen blir som den blir.
"Leserskaren" like så.

Jeg leste dødsannonsen til et menneske jeg bare visste hvem var. Jeg har alltid visst det men ikke mer. Noens ytre ser man støtt og stadig, men det blir med det. Ukjent - kjent. Alderen er kommet hvor menneskene rundt meg gir seg til å dø rett som det er. Jeg sjokkeres ikke, det er blitt en del av livet. Jo, jeg tenker mer på min egen dødelighet samtidig som jeg smiler til meg selv i speilet. Jeg studerer øyelokkene som er blitt tunge, kanskje særlig det venstre. Mulig jeg snart må få fjernet noe skinn der om det ikke skal bli trafikkfarlig. I dag stod jeg og smilte til furene som er i ferd med å tegne seg på begge kinn. Der ved butikkvinduet tenkte jeg på at alternativet er godt, jeg er glad i å leve og jo lenger jeg gjør det jo flere merker. Tiden er en gave som kommer hver eneste dag. Takk takk og atter takk for denne dagen og timen.

 Akkurat nå tenker jeg på denne dødsannonser og mennesket jeg har sett i byen og andre steder alle de årene jeg har bodd her. Snart førti er et rimelig godt stykke tid selv om det ikke er fødebyen min. Jeg vokste opp et annet sted, men røttene mine er plantet godt om og dette er min hjemby.

Noen dør som jeg kun visste hvem var, men noen jeg kjenner kjente akkurat dette mennesket. Så ble det pratet om medmenneskets til tider veldig harde liv, og jeg som ikke kjente vedkommende tenkte at jeg nok observerte akkurat det. Noe er så åpenbart at en ikke trenger høre på rykter. For noen blir det slit og kamp, andre seiler tilsynelatende gjennom tilværelsen og trekker et siste sukk gammel og mett av dage.

Det går an å ønske seg det siste selv om denslags er helt fåfengt. Den kommer timen for å slippe taket. Hvor, når og hvordan er ingen tildelt på forhånd. En gang kommer jeg til å være navnet i en dødsannonse noen leser, ja så sant aviser fortsatt eksisterer.

(Noen mener jo vi skal fjerne pressestøtta slik at journalistene må ta seg sammen og produsere noe. Jo jeg har hørt det sagt. Høyresvada jeg ikke på noen måte er enig i... Det der er nok ei greie som handler om at skal noe lønne seg skal det kunne telles i kroner og øre, alle andre verdier gjelder ikke. Jeg kunne ikke være mer uenig, men det kan jeg skrive mer om seinere.)

Det blir som det blir, men jeg håper det fortsetter som det er.

Tilbake til døden. Når min dødsannonse kommer på trykk vil jeg være fremmed for de fleste, være ei dame en del vet hvem var, være bekjent for noen andre , et kjært menneske for familien min og en god venn for mine venner. Noen vil kjenne meg godt, føle et tomrom og savn. Bekjente vil legge merke til at jeg er borte, men de visste kanskje ikke at jeg var syk om det er grunnen. De som bare visste hvem jeg er ser kanskje for seg et ansikt og steder de har sett meg. Alle de ukjente tenker bare at navnet er ukjent. Så lukker de avisen.

Sånn er det og sånn blir det !

Synnøve Sætrum
'