DUFTEN AV SYRIN...

Foto: Synnøve Sætrum

En stor vase hvite og blå syriner på bordet. 

Duften fyller hele rommet.

Jeg har satt den der for å minne meg selv om at det eksisterer skjønnhet. 

Som en ytre kontrast til et utmattet sort indre.

Et indre som holder på å overta for alt.  Kjærligheten er skjør og skrøpelig. 

Vonde og påtrengende personlige knuter kjennes som en stolpe smerte i tomheten. 

Jeg er redd for mitt lille liv, selv om jeg sitter trygt i stolen, og intet overgrep er blitt min demon. 

Å sitte i lenestolen ruggende, gråtende hjelper likevel bare et øyeblikk. 

Jeg tenker på hevn, på svik, på ensomhet, fattigdom og terror.

-Lysten til å slå noen, riste og skrike er overveldende.

Et skrik fra og for meg selv og alle kvinner som blir brukt og utnyttet på en eller annen måte. Jeg tenker på de gamle kjente, sammen med alt det ufattelig bestialske en ikke kan forestille seg før det er sannhet. Som dette siste masseovergrepet .

 Over tretti menn dopet ned og voldtok ei lita jente utallige ganger , mange ganger to i slengen. 

Når jeg kjenner på det mer , blir jeg kvalm, blir jeg rasende, blir fortvilet inn i margen. 

Trangen til å sette seg på et fly, finne denne jentungen, ta henne på fanget og vugge henne, stryke henne og si: "Du er ikke søppel, det er ikke din skyld, du må aldri tro det er din skyld! 

Du er vakker og unik og verdifull og ingen , ingen , ingen mann har noen rett til å gjøre slik mot noen. Aldri i evighet!"

La disse mennene få den straffen de fortjener! 

Gi dette barnet all den kjærlighet og godhet verden rommer .

Kjærlighet er den eneste veien !

Det tenker jeg og kjenner igjen duften av syrin.

Synnøve Sætrum