Nå er det vår, og klærne henger i rekker rundt i butikkene.
Ikke at jeg renner ned dørene i alle klesforretninger, men noe må man ha.
Fordelen med alt er at det ofte er veldig smått, veldig for den yngre generasjon.
(Der sparer jeg ganske mye, og kunne vel i grunnen bruke kronene til sunn og god mat. Eller bare spare dem, det er jo så populært i disse dager har jeg lest et sted....)
Jeg vet det ikke er sånn at den yngre generasjonen ikke spiser, men noen av dem er uten tvil bedre på de sunne alternativene, og så rører de seg mer enn sånne som meg. Ei sånn dame som er over femti, pensjonist og hjemmeværende. Mosjonerer minimum en time pr. dag og så tar jeg all annen aktivitet med som bonus. Altså så er jeg ofte utenfor målgruppa i de ulike butikkene.
Hver dag vandres i egenomsorgens skog. Den er spennende, utfordrende, morsom og direkte fin til tider. Men, det skal også innrømmes at dager kan være utmattende, trøttende, triste og kjedelige. Av og til må man bare sove seg gjennom dem, heldigvis sjelden, men alle dager må man stoppe opp. Stoppestedene i min skog handler om måltider. Diabetes 2 mennesker, må ALLTID tenke på mat. Lenge før jeg fikk sykdommen sa jeg at det verste måtte være å få noe tull med maten.
Dette fordi et par venninner slet med anoreksi. Jeg tenkte som så at man kan slutte med både alkohol og røyk, men mat må en ha. Troll i ord skulle akkurat jeg bli diabetiker.
Nå vet jeg at også vi må spise.Menneskekroppen må faktisk ha mat for overlevelsens skyld, enten den er frisk eller syk. Noen ganger, når jeg er lei av alle hensyn, trøtt og sliten av all tenkningen rundt maten slår det meg: Det beste hadde vært at jeg ikke spiste i det hele tatt!!! Noe som ikke er aktuelt. Jeg liker mat, jeg har ikke anoreksi, ikke et snev ! En godt utviklet mat-angst viser seg derimot ganske ofte. Slitsomt, men en del av min diabetikerhverdag.
Jeg tenker at all mat er gift og gjør noe galt med kroppen min. I den villeste oppgittheten trekker jeg det så langt at jeg ønsker meg spisevegring av det intense slaget. Så strekker jeg det helt motsatt veg og slår ei indre kolbøtte for å bare gi fullstendig blaffen. Ete alt jeg orker av absolutt alle forbudte saker, og få det overstått. Når jeg ser tankene på papiret er de til både tårer og latter.
Det går an å se humoristisk på det, selv om det er til å daue av.
Ok, stikker jeg innom butikkene for ungdoms kandidatene er mye vunnet.
Penger nok til dietten. Selvlært og levd etter samtaler med ernæringsfysiolog.
Matvaner er kompliserte faktisk. Mange hensyn å ta hele tiden. Trøttende hensyn, men det handler både om å leve og overleve. God livskvalitet på vegen mot en forhåpentlig ikke alt for tidlig død.
...Kan man spise ditt eller datt?
Hvor mange kjappe eller trege karbohydrater finnes i det ene?
Hvor mange i det andre, hvor mye fiber, hvor mange proteiner inneholder diettene?
Tommelfingerregelen er; - jo grovere jo bedre, jo mindre halv-og helfabrikata (les om sukker og fettinnhold på pakningene...o gru...) desto mer hurra !
Lag alt fra bunnen, styr unna sukker og fett.
Vit at du ikke kan inhalere ubegrensede mengder potetgull uten straffen som følger!!!
Jo, man kan leve uten potetgull, men det krever endringer i lystfølelsen.
Selv om jeg ikke spiser mer enn et par pakker i måneden har jeg fått beskjed om at det er alt for mye. Ikke for at jeg blir så feit, men innfeit derimot. Når en er innfeit øker risikoen for alvorlig hjerne- eller hjertetrøbbel. Det kan forebygges, med medisiner, riktig mat og mosjon. Rikelig med det siste. Ja, og så skal man ikke røyke eller drikke alkohol. Gjør ingen av delene, så akkurat der er det ikke mye å hente.
Jeg jobber med kostholdet og mosjoneringen akkurat nå.
Har forstått at tilstanden i kroppen krever ytterligere tiltak.
Så her leses mye og mangt om velsmakende sunn mat.
Dessuten er det dette med alternativer når en vil kose seg litt ekstra.
Snu hodet på at sunn kos, faktisk er det.
Ikke bare et substitutt for den for meg usunne kosen...
Forsøker dreie tanke og
Drikke mye brus med kunstig sukker er heller ikke bra.
For det første er erfaringer at inntaket setter seg rundt buken, og buken bør jo være så slank som mulig ... Dessuten er de skadelige på flere vis, og man bør som jeg tolker det jeg leser finne andre alternative kosedrikker. Da mener jeg dem uten sukker. Det er ei stadig utfordring. Vann er det beste, men til alle anledninger et helt liv ? Skjønner du?
Altså minst mulig bukfett for helsa si skyld. Dagbladet og VG har stadig vekk oppslag om sykdommen og heller til at det kun er en livsstilssykdom som "alle" har fått av sitt usunne levenet, og kan kurere seg selv ved å mosjonere og spise sunt. Noe som pent sagt er ei overforenkling, for veldig mange direkte løgn. Jeg foretrekker lese det leger og andre fagfolk mener i sammenhengen. Anbefaler andre å gjøre like så. Det kan for eksempel gi seriøs innsikt i hva sykdommen faktisk er.
Poenget er egentlig at mat er godt, og nødvendig.
Jeg elsker å spise, og spiser så ofte jeg kan.
Leter stadig etter de sunne gode alternativene, og prøver ut, integrerer og nyter når jeg finner det som fungerer for meg.
Siden jeg ikke er den eneste i denne egenomsorgens skog tenker jeg at mange andre må sitte med oppskrifter, tips og råd. Alle tas i mot med takk. Her finnes et kommentarfelt.
Ha en god dag...
Med vennlig hilsen
Synnøve Sætrum
