JEG FINNER NOK FREM

I løpet av de siste årene har flere jeg stod nær, levde deler av vegen sammen med og var glad i gått ut av tiden alt for tidlig. Gode venninner som fikk være i verden kun fem tiår. I evighetsperspektivet er det jo ingenting, i deres liv alt. Nå er det ikke mer. Alt fra de kantene er stille. Jeg sørger ikke en opprevet sønderknust sorg, men savner mer innimellom. Den typen sorg som kommer en regntung ettermiddag når jeg tenker: Jeg får ringe henne og spørre om vi ikke kan ta en kaffe i byen, gå på kino eller ta en fisketur? Er det ikke på tide med en ny tur til ei gresk øy? Da kan det søkke litt i meg, for jeg kan ikke ta noen telefon. Alt jeg har er et indre galleriet av minner, samt noen fot. Så kikker jeg på dem, ser for meg minuttene rundt øyeblikket og kjenner på mer som handler om levd liv. Noen ganger tenker jeg at det var så mye mer jeg ville diskutert, sagt og gjort sammen med dem. Men, det er bare taushet igjen. 

Nei, jeg er ikke så redd for det. Døden er taus, ingenting. Man kan jo egentlig ikke være redd for ingenting. Det jeg derimot grubler over og kjenner angst for er å slippe taket i alt. Alt jeg ønsker oppleve, gjøre, føle, tenke, kanskje til og med skrive. Menneskene jeg elsker være sammen med skal bli helt borte for meg. I det hele tatt det at det ikke skal være noe meg plutselig. Tankerekkene flytter seg til meningen-med-livet-perspektivet... Ja, for hva er meningen med det hele? For meg er det vanskelig å tro på et liv etterpå. Kristus som redningen og garantien for evig liv er en vakker tanke, men når jeg ser et dødt menneske greier jeg ikke oppfatte det annerledes enn at det ikke finnes noen ting der. Den jeg kjenner er helt borte.

Det kan til tider gjøre meg litt nedtrykt å tenke på alt jeg kanskje ikke får oppleve, at tiden bare plutselig kappes av og så er det ikke mer. Drømmer har jeg fortsatt, og noen av dem er store og viktige. 

JEG FINNER NOK FREM

Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok frem.

(Kolbein Falkeid)